Orbit-gutten og spis-og-spy-damen.

Husker du Orbit-reklamen fra begynnelsen eller midten av nittitallet med han gutten som skatet nedover gatene i San Francisco? På vei ned fra Nob Hill traff vi ham! Vel hadde han blitt eldre, tyngre og en litt dårligere skater, men han hadde beholdt den gode gamle stilen sin med åpen flanellskjorte og capsen bak-frem. Vi har en video av ham her, og dersom du løfter blikket litt kan du få med deg noe av utsikten ned mot North Beach.



På vei hjem til hostelet fra North Beach, hoppet vi av bussen i China Town og bestemte oss for å slå til på en "Eat all you can - five dollars!". På vei inn døren ble vi møtt av to høyttalere og ut av disse kom lyden av en kvinnestemme med sterk kinesisk aksent som fortalte om hva man fikk for sine fem dollar. Dette båndet spilte i tretti sekunder og så begynte det på nytt igjen. Vi betalte og satte oss ned ved et av de ledige bordene. Det var to. Resten var opptatt av pappkartonger og andre ting de ikke hadde fått plass til andre steder. Det var fryktelig kaldt der inne også, noe som ga oss følelsen av å sitte på et slags lite lager eller bakrom og spise. Da maten begynte å komme var den av det slaget man tenker "Jasså, er det noen som spiser dette?". Mens vi satt der og frøs og forsøkte å nyte maten, stoppet den etterhvert svært så irriterende reklameloopen. Vi priste oss lykkelig for denne positive forandringen, bare for å oppdage at den hadde blitt erstattet av en annen ubehagelighet. Damen som satt på bordet ved siden av oss hadde begynt å kaste opp på tallerkenen sin! Hun satt og smågulpet ut ting som var til forveksling likt det vi forsøkte å putte inn. Mens lydbeskjeden hadde vært mulig å overhøre, var dette litt for mye og vi fant ut at vi vel egentlig var mette nå.



Dersom du ser videoen en gang til kan du få med deg noen av etterdønningene hennes i bakgrunnen. Herlig!