"Life is a roller coaster."

Oj, oj, oj.. Det har jammen vært litt av et kjør de siste dagene. Mens vi bodde på hostelet ble jeg frastjålet lommebok, shampo og dyne. De to siste har jeg kommet greit over, men lommeboken var kjip å miste. Førerkort, norsk og dansk visa-kort, det danske 'sygesikringskortet', et gammelt bilde av far Viggo med skjegg og et av Torhild, avisutklipp av fremmede menneskers bursdagshilsner, forsikringsbevis og medlemskort fra ansa og det danske sim-kortet mitt.

I tillegg til de forsmedelige tapene slet vi samtidig med å finne et skikkelig sted å bo. Jeg orker ikke gå gjennom alle opp- og og nedturene, men etter mye om og men sitter vi nå på en herlig leilighet i Little Italy. Du skal snart få en herlig video-tour gjennom leiligheten, men først får du nøye deg med et mobilskutt bilde av utsikten vår i panorama.



Du kan naturligvis klikke på bildet for å få det større. Helt til venstre kan du skimte en kronglete bakke. Denne er verdenskjent som den bratteste og mest svingete i verden. En av dem man har postkort av her. Rett frem omtrent ligger det en øy. Dette er Alcatraz. Med andre ord en ganske sweet utsikt. Når det er tåkete om kvelden sender tårnet på Alcatraz ut en stilig lyskjegle som sveiper over landskapet foran oss. Dette er noe annet enn den mørke hostelkjelleren vi var blitt vant til.

Flere bilder fra det gode liv i mulighetenes land.

Fra hooden til havet.

I går bestemte vi i prosjektgruppen oss for å skru tiden litt til bake hva angår det vi skal gjøre her nede. Vi følte vel at vi hadde startet hjemme i Danmark i femte gir, men da vi kom hit oppdaget vi at vi befant oss på et gatetun, og fikk behov får å skru ned farten noen hakk.

Vi satte oss på en tilfeldig buss og humpet avgårde mot det som skulle vise seg å være San Bruno - San Franciscos største project eller ghetto eller hood om du vil. Etter å ha sittet på i en halv time og hørt på en tjukk negerdame fortelle en vildt fremmed, svært intime detaljer om det som fremstod som et forferdelig liv, fikk jeg en advarsel. Den svært slappe karen på setet bak som jeg hadde vekslet et par ord med sa "You better get off at this stop, or you'll be stuck in da real hood." Vi tok i mot, kom oss av og fant deretter ut at det stedet vi hadde havnet, vel var akkurat hoody nok for oss. Vi kjøpte noen hjemmelagde bøker med street poetry av en rufsete kammerat som ville stille til valg som ordførerkandidat i byen om to år, og kom oss deretter hurtig over gaten og tok bussen i retning stillehavet.

Naan, curry, Søren og Jo.

En god motivasjon for å lage mat hjemme er at det er mye billigere enn å gå ut og spise. Her koster det nesten det samme. Jeg tror Ulli betalte tredve kroner for fire epler. Haakon kjøpte kanskje en grillet kylling for seksti kroner. Det eneste som er billig, er egg. Siden Søren og jeg ikke hadde så lyst på omelett, bestemte vi oss for å prøve den indiske rundt hjørnet.

En herre på bart.

Vi har foreløpig ikke funnet et fast lokale der hele teamet kan samles og ha hovedkvarter. Derfor er vi for tiden litt rundt og titter. Av og til må vi bruke offentlig transport.

Presidentens dag.

Den tyvende februar er presidentens dag. Generelt er det vel en fin ting, men i disse dager er det vel kanskje ikke noe særlig å feire. Vi valgte derfor ikke å holde hviledagen hellig og bega oss i stedet ut i en storm av fysiske strabaser. Ryktet på gaten sier at fattige barn er veldig kreative. Inspirert av dette forsøkte Søren og Thomas å finne opp en flunkende ny sport ved hjelp av en tennisball og et nuddelbeger.



For et par dager siden traff jeg den Kanadiske arkitekten Sebastian som tok Søren, Thomas, Henrik, Rasmus, Oscar og meg med ned på en basketballbane for å spille litt på selveste George sin dag. Det gikk som det pleier.



Da kampen var over stod solen lavt på himmelen. Dette vakre lyset kunne ikke estetikeren Oscar la være å akkompagnere med litt frisk gatedans. Den perfekte slutten på en deilig dag.



Bildet er flott, men han gjør seg godt i 'live'-versjonen også.

Noen bilder fra turen så langt.

Orbit-gutten og spis-og-spy-damen.

Husker du Orbit-reklamen fra begynnelsen eller midten av nittitallet med han gutten som skatet nedover gatene i San Francisco? På vei ned fra Nob Hill traff vi ham! Vel hadde han blitt eldre, tyngre og en litt dårligere skater, men han hadde beholdt den gode gamle stilen sin med åpen flanellskjorte og capsen bak-frem. Vi har en video av ham her, og dersom du løfter blikket litt kan du få med deg noe av utsikten ned mot North Beach.



På vei hjem til hostelet fra North Beach, hoppet vi av bussen i China Town og bestemte oss for å slå til på en "Eat all you can - five dollars!". På vei inn døren ble vi møtt av to høyttalere og ut av disse kom lyden av en kvinnestemme med sterk kinesisk aksent som fortalte om hva man fikk for sine fem dollar. Dette båndet spilte i tretti sekunder og så begynte det på nytt igjen. Vi betalte og satte oss ned ved et av de ledige bordene. Det var to. Resten var opptatt av pappkartonger og andre ting de ikke hadde fått plass til andre steder. Det var fryktelig kaldt der inne også, noe som ga oss følelsen av å sitte på et slags lite lager eller bakrom og spise. Da maten begynte å komme var den av det slaget man tenker "Jasså, er det noen som spiser dette?". Mens vi satt der og frøs og forsøkte å nyte maten, stoppet den etterhvert svært så irriterende reklameloopen. Vi priste oss lykkelig for denne positive forandringen, bare for å oppdage at den hadde blitt erstattet av en annen ubehagelighet. Damen som satt på bordet ved siden av oss hadde begynt å kaste opp på tallerkenen sin! Hun satt og smågulpet ut ting som var til forveksling likt det vi forsøkte å putte inn. Mens lydbeskjeden hadde vært mulig å overhøre, var dette litt for mye og vi fant ut at vi vel egentlig var mette nå.



Dersom du ser videoen en gang til kan du få med deg noen av etterdønningene hennes i bakgrunnen. Herlig!

Søndag i SanFran.

"Team 11 never rests." Selv om det var søndag hadde vi et møte med en MBA-gruppe fra Presidio School of Management som fokuserer på sustainable leadership. Vi skulle treffe dem på Fort Mason som ligger i North Beach og snakke om hvilke fellesnevnere deres studie og vårt Nourishment for Life-prosjekt har. Haakon, Thomas, Søren og jeg bestemte oss for å gå dit og legge inn en lang omvei for å få utforsket byen enda litt bedre. For å gjøre det helt tydelig vil jeg igjen understreke at det var en nøye planlagt omvei motivert av ungdommelig nysgjerrighet og utforskningstrang.

Dag tre.

Som dagene før, ble dette også en dag i utforskningens navn. Men før vi forlot hostelet tok vi oss tid til å gi deg en liten titt inn på rommet vårt, Alcatraz. Thomas hygger seg i sengen mens Karl Asmund kommer med noen ferske kart-tips.



Dagene før hadde vi vært oppe i Haight-distriktet, men aldri helt opp til Upper Haight som visst nok skulle være et skikkelig kult område. Vi bestemte oss for å ta turen dit og å kombinere dette med vår første busstur. Etter at Marie og Maria hadde snudd på grunn av regnet, var vi en kjekk gjeng gutter som kom oss på buss nummer seks i retning Haight. Etter ti minutter på en buss som ikke var grunnleggende annerledes enn de vi har hjemme, stod vi på busstoppet og Calle tok ordet.



Det var vel ikke så fryktelig mye igjen av den berømte hippiestemningen i den legendariske gaten, men den hadde blitt erstattet av en meget fremtredende kjøp-kjøp-kjøp-stemning. Det var ganske vondt å gå fra butikk til butikk, finne lass av ting jeg ville kjøpe og vite at jeg skulle bo i denne dyre byen i tre måneder og dermed nok ikke kom til å kunne kjøpe noe av det.

Det er NBA All Star Weekend denne helgen og når kvelden kom skulle Calle, Rasmus og jeg se trepoengs- og dunkekonkurransen. Calle backet ut og da Rasmus og jeg hadde funnet en sportsbar hadde vi enten tatt feil av tiden eller så viste de den ikke. Det endte i alle fall opp med at vi ikke fikk sett noe basketball, men fikk spilt noen runder pool mot to amerikanere. Rasmus har lagt ut lagbildet vårt på bloggen sin og en link til denne finner du til høyre på siden.

Litt mer fra dag to.

Reisens foreløpige høydepunkt for min del har helt klart vært de fantastiske søppelspannbilene. Derfor har jeg tatt kontakt med min kamerakollega Rasmus Dorph som har vært så vennlig å la meg publisere hans film av de gale guttene. Stor takk til ham og fantastisk underholdning til deg.



Etter å ha bevitnet galningene fikk vi også øye på en flott reklameplakat. Mens du ser på dette bildet kan du jo spørre deg selv om du vill brukt kameraten vår nede til venstre i din reklamekampanje.

Friske fraspark i Frisco.

Det var fantastisk deilig å få sovet litt skikkelig etter å ha sovet i fem av de foregåede førtiåtte timene. Og etter en deilig natts søvn var det herlig å tasse ut i den teppedekkede spisesalen og knuse de to åtte-år-gamle tvillingene Valdemar og Niels Viggo i brettspillet Labyrint.

Når frokosten er overstått legger vi ut på en ny tur. I dag går den nedover i Soma (South of Market) og videre gjennom Mission District. Folk i Mission er ikke som folk vi kjenner fra Skandinavia. Ikke bare er de stort sett Hispanics, men de har også et annet forhold til den offentlige sfære, urinering og biler. Haakon kan fortelle mer.



Etter denne noe rystende opplevelsen måtte vi sette oss ned og spise litt for å komme til hektene igjen. Vi valgte oss et tett lite sted med mange lokale folk, høyt lydnivå og autentisk feel. Thomas spiste en sterk burrito mens jeg nøt en Quesedilla Ziousa eller noe som høres omtrent slik ut. Godt var det i alle fall.

Mens det dagen før hadde vært strålende sol, regnet det litt i dag. Derfor var bakken våt mens vi beveget oss gjennom Noe Valley og oppover i Castro. Når vi nærmer oss toppen av en de bratte gatene i Castro ser vi tre unge gutter av utenlandsk opprinnelse (antakeligvis USA) som står og henger (forresten er det vel ikke dem, men vi som er av utenlandsk opprinnelse). Vi fortsetter å traske oppover. Jeg legger merke til at en av dem sitter på det som ser ut til å være en boks, men som viser seg å være et veltet søppelspann når vi kommer nærmere. Spannet er av den større plastikktypen vi kjenner fra Norge, men med større hjul enn det vi har. Plutselig sparker han fra og fyker nedover den bratte bakken! De to andre velter hvert sitt spann også og flyr etter! De sitter overskrevs dem med rumpen over hjulene og lokket som er åpnet ligger foran og sørger for at de ikke bråstopper i fortauskantene.



Her demonstrerer Jonas (på et spann som ligger i ro) hvordan guttene brukte det som nytt og spennende fremkomstmiddel.



Etter dette var det liksom ikke så mye annet som ble så fryktelig spennende. Vi gikk og tittet, spilte foozball, spiste og hygget oss. Og nå ligger jeg i sengen på hostelet igjen og har fått denne siden opp og gå.

Jomfruturen.

Da baggasjen var bært ned i det hyggelige ti-mannsrommet i kjelleren og vi hadde fått kastet litt kaldt vann i ansiktet, fant vi ut at vi var nødt til å komme oss langt vekk fra madrasser og dyner så vi kunne greie å holde oss våkne til kvelden kom.

Først måtte vi ha noe å spise og fant fram til "The worlds greatest original american hamburger and Chinese food". Vi bestilte fire stykker burger og fire øl. Den litt slitne, gamle asiaten innvilget den første bestillingen, men fortalte at de ikke serverte alkohol. Men da vi ble usikre på om vi skulle bli, viste det seg at han nok hadde tatt feil av det med alkoholserveringen og vi fikk Bud Light servert i oransje, ruglete plastikkglass.

Etter at burgerne var fortært (samlet karakter G-) begynte vi å gå. Vi gikk og gikk og gikk og gikk. Gjennom Market Street der vi i lang tid var de eneste hvite, de eneste som ikke var ruset på gress, sne eller lim, og en stund blant den halvparten som ikke hadde tannbeskyttere av gull. Vi kom inn i et nytt og hyggeligere nabolag der vi tok en kaffe på Terracotta Coffee. Eieren var veldig hyggelig, men sa mye stygt om muslimer, var særs opptatt av økologi og ikke kjempeflink til å lage kaffe. Deretter besteg vi noen bakker og endte i Haight Street hvor vi tok en øl på den mørke rockebaren Molotov. Blant de mange klistremerkene og utklippene på veggene, hang det et bilde av Michael Jackson med underteksten "I blow Bubbles". På den lange veien hjem stoppet vi på to barer til og ble truet av den store tøyhunden til en uteligger i noen minutter før vi var tilbake på hostelet.



Da vi slukket lyset på rommet var alle enige om at det hadde vært en hyggelig tur.

Velkommen til San Francisco.

Etter en lang dag, en enda lengre natt, en fryktelig lang dag og en kort natt, ligger jeg nå i sengen på Adelaide Hostel i San Francisco og har det veldig fint.

Det er ikke så mye spennende å fortelle fra selve reisen. Jeg befant meg i det grå feltet mellom våken og sovende hele veien. Den elleve timer lange flyturen fra Paris til SF gikk tilnærmet lik smertefritt. Timene fløy avgårde mens jeg sov en time, våknet og så litt film, sovnet litt, våknet og spiste, sovnet og så videre til vi landet.

Ved immigrasjonsskranken hadde jeg en nær-pøbel-opplevelse da jeg fikk avgi fingeravtrykk og tatt head shots. Tydeligvis hadde jeg mitt på det rene og slapp smertefritt inn i landet. Baggasjen kom også raskt og velbevart frem og vips, så satt vi i en taxi på vei inn til byen.

Sjåføren vår var en kul kar med brasiliansk kone og en tynn liten bart. Han hadde nettopp vært og sett Norges fotballandslag spille mot Mexico og hadde stor sans for våre landsbrødre, men han hadde aldri hørt om hverken hostelet vi skulle til eller gaten det lå i. Det førte til at Haakon fikk stå og passe på baggasjen vår mens Thomas og jeg trasket rundt og spurte forbipasserende, resepsjonister og consierger (dersom det er slik man skriver det) om råd og retning. Til slutt ble en liten asiatisk resepsjonist uten hår, men med samuraisverd, redningen vår.



Scenen er satt. I neste post skal du få høre om hvordan Haakon, Thomas, Jonas og Jos første ekskursjon i The City var.