Dag tre.

Som dagene før, ble dette også en dag i utforskningens navn. Men før vi forlot hostelet tok vi oss tid til å gi deg en liten titt inn på rommet vårt, Alcatraz. Thomas hygger seg i sengen mens Karl Asmund kommer med noen ferske kart-tips.



Dagene før hadde vi vært oppe i Haight-distriktet, men aldri helt opp til Upper Haight som visst nok skulle være et skikkelig kult område. Vi bestemte oss for å ta turen dit og å kombinere dette med vår første busstur. Etter at Marie og Maria hadde snudd på grunn av regnet, var vi en kjekk gjeng gutter som kom oss på buss nummer seks i retning Haight. Etter ti minutter på en buss som ikke var grunnleggende annerledes enn de vi har hjemme, stod vi på busstoppet og Calle tok ordet.



Det var vel ikke så fryktelig mye igjen av den berømte hippiestemningen i den legendariske gaten, men den hadde blitt erstattet av en meget fremtredende kjøp-kjøp-kjøp-stemning. Det var ganske vondt å gå fra butikk til butikk, finne lass av ting jeg ville kjøpe og vite at jeg skulle bo i denne dyre byen i tre måneder og dermed nok ikke kom til å kunne kjøpe noe av det.

Det er NBA All Star Weekend denne helgen og når kvelden kom skulle Calle, Rasmus og jeg se trepoengs- og dunkekonkurransen. Calle backet ut og da Rasmus og jeg hadde funnet en sportsbar hadde vi enten tatt feil av tiden eller så viste de den ikke. Det endte i alle fall opp med at vi ikke fikk sett noe basketball, men fikk spilt noen runder pool mot to amerikanere. Rasmus har lagt ut lagbildet vårt på bloggen sin og en link til denne finner du til høyre på siden.

Litt mer fra dag to.

Reisens foreløpige høydepunkt for min del har helt klart vært de fantastiske søppelspannbilene. Derfor har jeg tatt kontakt med min kamerakollega Rasmus Dorph som har vært så vennlig å la meg publisere hans film av de gale guttene. Stor takk til ham og fantastisk underholdning til deg.



Etter å ha bevitnet galningene fikk vi også øye på en flott reklameplakat. Mens du ser på dette bildet kan du jo spørre deg selv om du vill brukt kameraten vår nede til venstre i din reklamekampanje.

Friske fraspark i Frisco.

Det var fantastisk deilig å få sovet litt skikkelig etter å ha sovet i fem av de foregåede førtiåtte timene. Og etter en deilig natts søvn var det herlig å tasse ut i den teppedekkede spisesalen og knuse de to åtte-år-gamle tvillingene Valdemar og Niels Viggo i brettspillet Labyrint.

Når frokosten er overstått legger vi ut på en ny tur. I dag går den nedover i Soma (South of Market) og videre gjennom Mission District. Folk i Mission er ikke som folk vi kjenner fra Skandinavia. Ikke bare er de stort sett Hispanics, men de har også et annet forhold til den offentlige sfære, urinering og biler. Haakon kan fortelle mer.



Etter denne noe rystende opplevelsen måtte vi sette oss ned og spise litt for å komme til hektene igjen. Vi valgte oss et tett lite sted med mange lokale folk, høyt lydnivå og autentisk feel. Thomas spiste en sterk burrito mens jeg nøt en Quesedilla Ziousa eller noe som høres omtrent slik ut. Godt var det i alle fall.

Mens det dagen før hadde vært strålende sol, regnet det litt i dag. Derfor var bakken våt mens vi beveget oss gjennom Noe Valley og oppover i Castro. Når vi nærmer oss toppen av en de bratte gatene i Castro ser vi tre unge gutter av utenlandsk opprinnelse (antakeligvis USA) som står og henger (forresten er det vel ikke dem, men vi som er av utenlandsk opprinnelse). Vi fortsetter å traske oppover. Jeg legger merke til at en av dem sitter på det som ser ut til å være en boks, men som viser seg å være et veltet søppelspann når vi kommer nærmere. Spannet er av den større plastikktypen vi kjenner fra Norge, men med større hjul enn det vi har. Plutselig sparker han fra og fyker nedover den bratte bakken! De to andre velter hvert sitt spann også og flyr etter! De sitter overskrevs dem med rumpen over hjulene og lokket som er åpnet ligger foran og sørger for at de ikke bråstopper i fortauskantene.



Her demonstrerer Jonas (på et spann som ligger i ro) hvordan guttene brukte det som nytt og spennende fremkomstmiddel.



Etter dette var det liksom ikke så mye annet som ble så fryktelig spennende. Vi gikk og tittet, spilte foozball, spiste og hygget oss. Og nå ligger jeg i sengen på hostelet igjen og har fått denne siden opp og gå.

Jomfruturen.

Da baggasjen var bært ned i det hyggelige ti-mannsrommet i kjelleren og vi hadde fått kastet litt kaldt vann i ansiktet, fant vi ut at vi var nødt til å komme oss langt vekk fra madrasser og dyner så vi kunne greie å holde oss våkne til kvelden kom.

Først måtte vi ha noe å spise og fant fram til "The worlds greatest original american hamburger and Chinese food". Vi bestilte fire stykker burger og fire øl. Den litt slitne, gamle asiaten innvilget den første bestillingen, men fortalte at de ikke serverte alkohol. Men da vi ble usikre på om vi skulle bli, viste det seg at han nok hadde tatt feil av det med alkoholserveringen og vi fikk Bud Light servert i oransje, ruglete plastikkglass.

Etter at burgerne var fortært (samlet karakter G-) begynte vi å gå. Vi gikk og gikk og gikk og gikk. Gjennom Market Street der vi i lang tid var de eneste hvite, de eneste som ikke var ruset på gress, sne eller lim, og en stund blant den halvparten som ikke hadde tannbeskyttere av gull. Vi kom inn i et nytt og hyggeligere nabolag der vi tok en kaffe på Terracotta Coffee. Eieren var veldig hyggelig, men sa mye stygt om muslimer, var særs opptatt av økologi og ikke kjempeflink til å lage kaffe. Deretter besteg vi noen bakker og endte i Haight Street hvor vi tok en øl på den mørke rockebaren Molotov. Blant de mange klistremerkene og utklippene på veggene, hang det et bilde av Michael Jackson med underteksten "I blow Bubbles". På den lange veien hjem stoppet vi på to barer til og ble truet av den store tøyhunden til en uteligger i noen minutter før vi var tilbake på hostelet.



Da vi slukket lyset på rommet var alle enige om at det hadde vært en hyggelig tur.

Velkommen til San Francisco.

Etter en lang dag, en enda lengre natt, en fryktelig lang dag og en kort natt, ligger jeg nå i sengen på Adelaide Hostel i San Francisco og har det veldig fint.

Det er ikke så mye spennende å fortelle fra selve reisen. Jeg befant meg i det grå feltet mellom våken og sovende hele veien. Den elleve timer lange flyturen fra Paris til SF gikk tilnærmet lik smertefritt. Timene fløy avgårde mens jeg sov en time, våknet og så litt film, sovnet litt, våknet og spiste, sovnet og så videre til vi landet.

Ved immigrasjonsskranken hadde jeg en nær-pøbel-opplevelse da jeg fikk avgi fingeravtrykk og tatt head shots. Tydeligvis hadde jeg mitt på det rene og slapp smertefritt inn i landet. Baggasjen kom også raskt og velbevart frem og vips, så satt vi i en taxi på vei inn til byen.

Sjåføren vår var en kul kar med brasiliansk kone og en tynn liten bart. Han hadde nettopp vært og sett Norges fotballandslag spille mot Mexico og hadde stor sans for våre landsbrødre, men han hadde aldri hørt om hverken hostelet vi skulle til eller gaten det lå i. Det førte til at Haakon fikk stå og passe på baggasjen vår mens Thomas og jeg trasket rundt og spurte forbipasserende, resepsjonister og consierger (dersom det er slik man skriver det) om råd og retning. Til slutt ble en liten asiatisk resepsjonist uten hår, men med samuraisverd, redningen vår.



Scenen er satt. I neste post skal du få høre om hvordan Haakon, Thomas, Jonas og Jos første ekskursjon i The City var.